I begynnelsen –

”Menneske og miljø i Nord-Troms”

- min historie -

AV ANDERS OLE HAUGLID –

Årbokas initiativtaker og første redaktør

Min opplevelse er søringens, slik jeg som lærer kom utenfra for å gjøre min første jobb  i skolestua for 20 år siden. Stedet het Lakselv og klassen 8 B; 32 elever som nå skulle  inn i de to siste år av den nyinnførte 9-årige skole.

 Forunderlige Finnmark -, det var en opplevelse av å være kommet til utlandet: «Alle  kan norsk. Ingen behøver å snakke finsk eller samisk», var beskjeden vi fikk.

 Jeg ble umiddelbart en lydig sersjant som tok den norske plikten alvorlig. Her trengtes  verken samisk eller finsk! - Inntil Internatstyreren gjorde meg oppmerksom på at  samisk og finsk var deres morsmål og at Internatet var deres annet hjem. I dag 20 år  senere kan man gremmes. Den gangen hadde den norske skolen liten eller ingen plass  for lokalkunnskap og annen kulturforståelse enn det datidens lærebøker sa var den  rette lære. Dessuten - hva visste en nyutdannet lærer fra Østlandet om Porsanger og  Finnmark?!For meg ble dette møtet med Finnmark et møte med det ukjente Norge! «Ja, i dag er  det 20 år siden tyskerne svidde av dette stedet», sa butikkeieren og kaffeverten mens  han skjenket oss måpende søringer en kopp kaffe. Som nyuteksaminerte lærere var vi  kvalifisert til å undervise i norsk skole, men helt uten form for lokalkunnskap enn si  kulturforståelse for det miljø og det område våre elever kom fra.

 Dette ble etter hvert et tankekors -, men også en sterk inspirasjon til å finne ut mer om  Porsanger, Finnmark og det nordlige Norge. Det ble en søken etter kunnskap og  forståelse av hva som hadde skjedd opp gjennom tidene.

 Det var her historikeren i meg ble født:2

Høsten 1967 møtte jeg min utkårede Anne Kirsti, og før året var omme hadde prost Asbjørn Flokkmann viet oss til mann og kone i den intime og vakre Lyngen kirke. Mine svigerforeldre, Helga og Ivar Rasmussen, gjorde Lyngen og det nordnorske kulturlandskap til en levende fortelling for meg gjennom sine livshistorier. På loftet i Rasmussengården fikk jeg mitt studiekammer blant bøker, gamle aviser og blad, brever og protokoller fra butikkdrift og gjenreising. Her hadde jeg utsikt til Solhov Folkehøgskole som svigerfar hadde tegnet fanen til, og til den ærverdige lensmannsgården på Karnes under Goalsavarre eller Kavringstind som den også het. Det var historiker jeg måtte bli, tenkte jeg, der jeg andektig satt bak salig klokker Rasmus Andreas Rasmussens skrivepult! Bestemmelsen om å ta hovedfag i historie og forske i det nordnorske landskapets spennende historie ble tatt her. Var det en søndags formiddag med strimer av solskinn innover loftsgolvet mens måsene sendte kaskader av lyd ute fra fuglefjellet syd på Skogholmen? Kanskje det?! Det var slik det kom over meg! Her!

Vi hadde flyttet til Nordreisa i juni 1968, og våren 1969 var jeg i gang med historie grunnfag som ble fullført på sommerkurs ved Universitetet i Oslo 1970, deretter ble det mellomfag i Trondheim høsten 1970, så forberedende prøver i mai/juni, etter en vitamininnsprøytning fra noen dagers filosofiforelesninger av en meget opplagt professor Arne Næss i Rotunden på Tromsø Museum. Ute snødde det, og om to dager var det 17.mai!  Turen til Øst-Finnmark og Vadsø rundt St. Hans ble minst like spennende, det var tropenetter ut mot Ishavet! Men kanskje mest av alt; Finnmarksbiblioteket åpnet sine gjemmer for meg. Finnmarkskontorets pressearkiv ble stilt til min disposisjon. Siden arkivet ikke var registrert og ordnet, fikk jeg selv ordne og legge til rette alle arkivalier i et stort rom. Gjenreisningstidas Finnmark åpnet seg som en gullgruve å leite i! Fra nå av var det den store Finnmarkstragedien som fylte hele mitt interessefelt. Men måtte jeg sørover for å kunne ta hovedfag? Historiestudiet i Tromsø var enda ikke igangsatt. Vi belaget oss på å flytte sørover sommeren 1972 og si farvel til Nordreisa, Lyngen og Nord-Norge, om ikke skjebnen ville det annerledes. Min foreløpige veileder, Per Maurseth, ga beskjed på forsommeren om at Berge Furre ville komme til Tromsø allerede før jul i 1972 og at han ville kunne påta seg veilederansvaret for meg. Slik ble det!

Høsten 1972 ble femte etasje i Macks bryggeri vårt faste tilholdssted; Dagfinn, Svein, Kjell, 2 x Ragnhild, Kjellaug, Nils Petter, Vibeke, Ingrid,3 vi som var blant de første fem, seks, sju, åtte, ni hovedfagsstudentene som hadde Universitetsbiblioteket som vår felles arena og møtested denne høsten. Vi måtte lese på egen hånd og selv initiere hvordan vi skulle gripe våre studier an. I denne ånd skulle vi være de første, vi skulle skape noe nytt, vi skulle flytte historiekunnskapene fra Bergen, Oslo og Trondheim og etablere en ny kunnskap i Tromsø basert på en nordnorsk forståelse og fortolkning av virkeligheten. Utsiktspunktet for norsk historie skulle være i Nord-Norge! Herfra skulle vi ”frelse” verden, - i alle fall Nord-Norge og oss selv! Flere kom til, rett før og etter jul; Henry, Einar-Arne, Børre, Elisabeth, Roger4, og våre møter ble institusjonalisert som ”rødvinsseminarer” med faglig tyngde og sosial profil! Vi drøftet hverandres prosjekter og ga råd og veiledning til hverandre. Dette var pionerånd! Lærerne fikk komme og overta når den tid kom! De kom i begynnelsen av desember; Berge Furre, Edgeir Benum, Narve Bjørgo og Stein Tveite. Det var den siste som oppfordret oss til å stifte en historisk klubb, - som gjesteforeleser, - i Apoteket Bar!

Vi inviterte til dannelsen av Historisk Klubb som skulle utvikle kontakten mellom fagmiljøet ved Universitetet og landsdelens befolkning. Jeg skrev notatet som ble lagt til grunn og ble deretter valgt til den første leder av Historisk klubb. Her fødtes tanken om, ikke bare seminarer, men muligheten for å lage et populærvitenskapelig tidsskrift i kontakten mellom lokalbefolkning og universitetsmiljø, i dette tilfelle historikerne. Hans Kristian Eriksen ble den første foredragsholder som kom inn utenfra. Tonen var slått an. Han var forfatter, lærer og kulturoperatør/politiker med Årbok for Senja på beddingen, seinere også Nordnorsk Magasin! Han var for meg selve prototypen på det jeg så for meg, en folkeopplyser i Wergeland og Bjørnsons ånd! Intet mindre!

Mitt dilemma var; Vi hadde kjøpt tomt og satt i gang bygging av en stor generasjonsbolig på Vilje i Nordreisa sommeren 1973.5 Mine arkivstudier i Kommunaldepartementets fjernarkiv i en kjeller på Manglerud hadde resultert i tusenvis av dokumentkopier etter sju uker. Det ble spøkt med at man måtte ned for å hente meg opp igjen fra arkivet. Seinhøstes ble jeg forespurt om jeg kan tenke meg å vikariere som skolesjef i Nordreisa, Bjørvik Jakobsen, den kjente ishavsveteran, trengte sørlig sol og avkobling fra en strid hverdag. Jeg takket ja!

Det neste halvåret ble en begivenhets- og lærerik tid. Jeg fikk anledning til å gjøre en del grep som jeg lenge hadde hatt lyst til og som jeg mente var nødvendige; større økonomisk ansvar til rektorene og mer faglig utvikling blant lærerstaben, ikke minst med tanke på å utnytte lokale ressurser og den lokale kulturen i undervisningen. Dette var så absolutt en del av tidsånden. Likevel ble det strid i skolestyret om opprettelsen av en pedagogisk veilederstilling med vekt på utvikling av lokalt tilpassede læremidler. Halvåret som skolesjef ga meg innsikt i skolens hverdag på en ny måte, men også en kontaktflate til alle de andre kommunene i regionen gjennom våre skolesjefmøter.6 Jeg var allerede fra før kommunens styrerepresentant i Den pedagogisk-psykologiske rådgivingstjenesten (PPDS) slik at kontakten utover kommunen nå var økende. Det samme var kontakten til fagmiljøet ved historieseksjonen ved Universitetet i Tromsø.

Jeg benyttet anledningen som skolesjef til å planlegge det første større historikerseminaret i dialogen mellom lekfolk og faghistorikere høsten 1974. Men først skulle vi innvie gymnastikksalen til Storslett Ungdomsskole og presentere den som samfunnshus for befolkningen. Det skjedde våren 1974 med Hans Kristian Eriksen som foredragsholder sammen med Laila Stien som den gangen var knyttet til Tromsø Museum som vitenskapelig assistent. Det ble to store bygdekvelder, der fredagskvelden var viet de eldre i kommunen, mens det på lørdagskvelden også ville bli arrangert dans. Det ble strid om dette. Skolesjefen ble utsatt for sterkt press for å avlyse dansen, men i samråd med skolestyrets formann, Sverre Pedersen, ble vi enig om at programmet skulle gå som planlagt. Læstadianerne i kommunen ble, etter veiledning fra en syk og sengeliggende Karl Lunde, frarådet å gå på bygdekvelden. Heldigvis fikk ikke dette noen virkning, og de to kveldene ble som helhet meget vellykket gjennomført med mange eldre og begeistrede reisaværinger til stede begge kveldene. Nordreisa Folkeakademi med Einar Elvestad og Reidar Elvehaug i spissen var engasjerte medhjelpere sammen med blant andre Ivar Vangen og mange, mange andre frivillige. Jeg hadde fått erfare at det var mange hensyn å ta i et så engasjert og sammensatt lokalsamfunn som Nordreisa der det var mange med svært sterke livssynsinteresser.

Lokalhistorieseminaret i samarbeid med Historisk klubb høsten 1974 hadde ”De tre stammers møte” som hovedtema.7 Skolekontoret hadde gjort alt planleggingsarbeid på vårparten, mens jeg brukte fritida til å gjennomføre seminaret etter planen. Samtidig ble det arrangert kurs i lokalhistorie for lærere fra hele regionen.

Dagboksblade fram til ”Menneske og miljø i Nord-Troms” utkom i desember 1975:

”Vilje”, den 10.oktober 1974:

 (…)

Historieseminaret er avviklet med stor deltakelse – over 60 stykker. Jeg tror det ble vellykket –  Bygdefesten likeså – ja kurset i lokalhistorie også – men du verden så slitsomt det var, mens det sto på.

Fotoserien om tjæremilebrenning ble godt omtalt. Hans Kr. mente enkelte bilder var fotografiske  blinkskudd. Det gledet meg mer enn mye annet. Han og Håvard Dahl Bratrein var her søndag 6.oktober.  Vi spiste reinsdyrkjøtt og drakk buljong. Vi fant hverandres selskap utover kvelden til over midnatt.  Uansett samtaleemne endte vi med konklusjonen: Vi er alle imperialister i en eller annen sammenheng.  Tenk det!8

”Vilje”, den 29.desember 1974:

 (…)

Vårens arbeid på skolekontoret er blitt minnet om en tid med mange gleder og mye arbeid. Reaksjonen  etterpå med smerter i brystet og påfølgende kontroll av den fysiske helsetilstanden er kanskje svaret på  at det ikke var stresset verdt. I alle fall føles det slik nå. Men gleden over å ha gjort noe – å ha fått  utrettet noe – fått fylle en del av sine tanker og ideer med liv – nei det kan ingen ta fra meg. Men  fortvilelsen over å måtte gå etter halvgjort gjerning, den hadde jeg mer enn gjerne latt meg frata – men  det har ingen prøvd på. Og med det ender vel det hele. Høstens møte og kontakt med skolen ble et stort  antiklimaks der jeg til daglig følte min egen utilstrekkelighet.9

”Vilje”, den 31.desember 1974:

 (…)

Men hva med høsten som jeg skulle fortelle om? Noen tid for arbeid med hovedoppgaven ble det ikke.  Skolen tok all min tid og frustrerte meg meget. Det var ikke lett å omstille seg fra skolesjef til  lærervikar. Men det gikk etter hvert. 7 A ble (…) slik jeg ville ha dem – oppmerksomme, våkne,  snille,  ivrige, sjarmerende og rørende. Jeg tror vi fant hverandre. Opplegget i lokalhistorie ble godt mottatt,  – og kontakten var det intet å si på. Det gledet meg usigelig i høst å få til lokalhistorieseminaret,  bygdefesten og kurset i lokalhistorie. Jeg håper det vil spire etter det som der skjedde.

Ideen med Årbok for Nord-Troms som jeg nå har lansert offentlig, ser ut til å vinne gjenklag også i  nabokommunene. Det gleder meg meget. Jeg vil ha det nyttårsønske at den må bli en realitet innen neste  nyttår. (…)10

Søndag 23.2.75:

 (…)

Hovedoppgava står sentralt i alt arbeid og i all tankevirksomhet for tida. I dag skal jeg prøve å få gjort  unna en del – helst hele kapittel 2.3.

”Vilje”, 26.2.75:

 (…)

I går ble kapittel 2.3 ferdig, i dag er det 2.4 om Finnmarkskontoradministrasjonen som skal påbegynnes.  Men det har modnet betraktelig, jeg ser linjer og utviklinger som jeg tidligere ikke så. Det er et hardt  slit, men spennende også etter hvert som arbeidet skrider fram. (…) 11

”Vilje” 16.mars 1975:

 (…)

Kl. 1300 skal vi ”stifte” ÅRBOK FOR NORD-TROMS. Det blir en spennende dag. Jeg håper det lar  seg gjøre. Jeg har nettopp sittet og skrevet konklusjonen på oppgava mi. I morgen skal jeg gjøre ferdig  siste del av kapittel 2.6 Konklusjonen er helt til slutt. Tirsdag skal jeg til Tromsø og forhåpentligvis få  den godkjent. Det er spennende tider – nærmest et lite tidsskifte.

Jeg skal summere mine inntrykk fra møtet etterpå.

En vidunderlig ettermiddag -. Stille og rolig. (…) Lyset ute, blekt, men av og til mørkt, idet snøen  kovet seg opp foran vinduene. Deretter stillhet og lyset bak bjerkene. Et lys av vår. (…)

Møtet i dag ble en stor glede. Tross vind og nordvest, kom folk fra Arnøy og Kvænangen. Vi ble ti i alt.  Diskusjonen ble fruktbar og avklarende. Den felles interessen skapte en sterk vilje til å få dette til. Alle  ville at redaksjonen skulle være her på Storslett og med akklamasjon ble jeg valgt til redaktør. Det er en  utfordring som jeg vil gjøre mitt beste for å gi et best mulig resultat.

Til jul 1975 skal det foreligge ei årbok for Nord-Troms: ”Menneske og miljø i Nord-Troms”. (…) 12

”Vilje”, 17.mars 75:

I kveld sitter jeg her i stua med et lite glass vin og slapper av.

I dag har jeg skrevet ferdig manuskriptutkastet til hovedoppgava – 181 s. på maskin + noter, innledning,  vedlegg etc. I morgen bærer det til Tromsø for å få det hele godkjent. Det blir spennende. På fredag  kveld er jeg tilbake.

”Vilje”, 23.mars 75:

I går kveld, lørdag kom jeg hjem etter endt veiledning hos Benum. Det ble vellykket. Jeg har en del ting  jeg må rette opp, men det dreier seg om slike ting som kan gjøre oppgaven enda bedre. Det er dessuten  en del noter som må gjøres mer fullstendig slik at det blir full fart med hovedoppgava i påsken. God  Påske! 13

”Vilje”, den 21.april 1975:

I dag er det sol, kvite fjell og god snøsmelting. Jeg er tilbake i Nordreisa etter 17 dager i Tromsø med  hektisk jobbing. Hovedoppgava ble levert inn i rett tid. Hele påskeferien og tida fram til 15.april gikk  med. Nå har jeg slappet av i fire dager, verken lest eller tenkt fram mot eksamen. (…) Jeg har rent dårlig  samvittighet for ikke å ha begynt eksamenslesinga, men det får stå si prøve. Det har vært godt med litt  avkobling. I dag må jeg starte opp. 2.mai begynner den skriftelige 14dagers eksamen.

Jeg tror hovedoppgava ble bra. Den bør stå til 2,2, kanskje noe bedre. Det blir nok en liten skuffelse om  den blir dårligere. Den skriftelige eksamen vil komme til å avgjøre den saken - så det er vel bare å sette i  gang med lesningen. 14

”Vilje” 24.april 75:

Jeg sitter og leser ”Makt og byråkrati” av Max Weber: Samfunnsvitenskapens objektivitet, og har  kommer fram til følgende erkjennelse:

”Enighet betyr svakhet og undertrykkelse – uenighet betyr styrke og utvikling.”

Enighet innebærer en rangorden der sannheter er ordnet slik at de hele tiden tilfredsstiller et ideal.  Enighet forutsetter da at idealet er udiskutabelt, men er det det – og for hvem?

Uenighet betyr strid om rangorden av sannheter og dermed av idealer. I striden om idealer oppstår en  dynamisk åndskraft som hever mennesket utover det å være et biologisk vesen.

Trangen til å skape enighet er også trangen til å undertrykke. Trangen til å undertrykke er også veien til  forfall.

Trangen til å skape problemer og strid er veien til den personlige lykke og samfunnets styrke.

Individuelle særtrekk og samfunnets pluralistiske (mangeartede) særtrekk skaper styrke. Forutsetningen  for det er gjensidig respekt og toleranse overfor avvik. Trangen til å skape enighet undertrykker derfor  både respekten og toleransen både hos en sjøl og hos de andre i samfunnet..

Kan vi derfor lære å leve i respektfull strid med hverandre uten at vi har som siktemål å skape enighet  og undertrykkelse? Er dette vårt dilemma? 15

”Vilje”, 10.juni 1975:

Det er ustabilt vær, med svingninger i temperaturen, skyet, regn og ikke de beste tegn for en god  sommer. Eksamen er overstått. Det ble 2.2, og det bør jeg være fornøyd med. Rolf Danielsen var svært  fornøyd og ga mye ros og lite ris. Geir Lundestad var den mest kritiske. (…) Hele kommisjonen var  enig om at det var et utmerket stykke arbeid og at det burde publiseres. Danielsen avtalte intervju med  Reidar Nielsen (redaktør i Nordlys) (…)

Søndag ettermiddag begynte jeg arbeidet med årboka ved at jeg var hos Karl Johannessen i Leirbukt og  fikk en del stoff. Torsdag bærer det til byen og da må jeg prøve å treffe Dahl Bratrein. Dessuten må jeg  lese gjennom intervjuet som Nielsen har laget. Deretter er det PPDS-møte og så er det hjem igjen for å  ta fatt. Ei spennende tid hvor mulighetene er mange. Ei rik tid full av opplevelse. Måtte man bare alltid  forstå å verdsette det, og aldri miste den usikkerhet og spenning som framtidsmulighetene innebærer,  samtidig som man må leve med den erkjennelse at det man gjør – bare er et ubetydelig glimt i den store  sammenhengen. Måtte det derfor alltid være slik at man så det store i det små uten at man derved mistet  perspektivet. 16

”Vilje”, 28.juni 1975:

Det går sakte med årsveksten og det er kanskje ikke særlig rart – temperaturen har ligget på ca + 5 C.  Litt varmere var det den dagen Karl Lunde ble gravlagt – læstadianerpredikanten. Dagen var solfylt og  høytideligheten som varte i fra 1230 – 1530, ble fulgt av en stor sørgeskare, mange også fra andre steder  i Nord-Troms: 17

”Hvem skal ta opp arven etter denne store herrens tjener som så rikelig var tildelt nådens talegaver?”  Slik lød prestens ord fra prekestolen da jeg var på vei hjem med lille Camilla.18 Karl Lunde bør i alle  fall vies en plass i årboka. 19

På Skjervøy har det i løpet av uka skjedd et ekstremt utslag av kommunal vandalisme ved at den såkalte  ”Akselstua” ble revet ned av kommunale maskiner dirigert av formannskapelig vrangvilje og  framskrittsvennlig asfaltideologi. Den som glemmer fortida i kampen for framtida går i blind het det i  en 17.maitale. Sant nok! 20

”Vilje”, lørdag 13.september 1975:

 (…)

Den store skuffelsen denne uka var Gyldendals tilbakesendelse av manuskriptet, - altså nå også med  refusert manuskript. Det var den 9.september 1975. (…) Den 10.september kom imidlertid Hans Kr.  Eriksen – i egenskap av SV’s førstemann på lista til Fylkestinget i Troms og stortingsrepresentant Ottar  Brox. Vi hadde en koselig kaffestund alle fem. Camilla var i storform. Både Ottar og Hans Kristian  mente manuskriptet måtte gis ut. (…) De to politikerne har brakt dette problemet ut av dødvannet og  sendt meg ut på en ny runde av venting. Kanskje ligger løsningen i Kirstis jordnære vurdering: ”Det er  godt vi ikke skal leve av det.” Men kanskje det nettopp var ønsket og kanskje derfor ble den bitre pille  enda bitrere. 21

Sist søndag (7/9) hadde vi redaksjonsmøte i årboka. Det kom folk fra Kvænangen og Arnøy utenfra,  Kåfjord og Skjervøy uteble nok en gang. Brev med tilbud om annonseplass er sendt rundt til  kommunene samt søknad om tilskott. Vi får håpe at det blir en positiv reaksjon. Hans Kr. og jeg satt  oppe til langt på natt og diskuterte planer. (Han overnattet her) Han leste gjennom min korte novelle om  hjemkomsten, og fant den med visse språklige merknader interessant. Kanskje tør jeg la den gå med i  årbokstoffet. 22

Jeg har nå satt opp en foreløpig oversikt over stoffet og plasseringen av det. Dersom jeg får inn det  stoffet som nå er underveis, vil vi kunne gi ut ei årbok på rundt 60 sider, - og det er slett ikke verst. Det  er mye å se fram til med spenning, - til glede eller nederlag. 23

”Vilje”, 12.oktober 1975:

 (…)

Tidspunktet for årboka rykker stadig nærmere. 15.oktoer er deadline. Hver dag er en påkjenning; ligger  det noe i posten i dag? Fra Hans Kr. Eriksen? Nei. Fra Aksidenstrykkeriet? Nei. Annet stoff? Delvis.  Annonsesvar fra kommunene? Nei. Kommende uke må bringe avklaring, - da må alle vesentlige  spørsmål være avklart. Venter også på svar fra Ottar Brox, men nei. Tvilen gnager. Kanskje hovedoppgava ikke er særlig god når alt kommer til alt. Utelatelsen av navn og hovedoppgava i  Historisk tidsskrift; deprimerende, - følelsen av å ha arbeidet i mange år til ingen nytte. Fortvilt. Tanken  om å samle alle hovedoppgavene, alt jeg har skrevet, laget, radere meg ut – brenne det – tilintetgjøre  alle spor. Ropet ut i natten om hjelp – om å bli hørt – om akseptering – tross alt – hvor jævlig må ikke  de ha det som stadig har det slik. Nederlagene – uteblivelsen av faglig eller enda verre, sosial  akseptering. Ensomheten. Grusomt. Tross alt har jeg andre sider som jeg uten videre kan bygge ut –  fasademaling, oppussing av et glansfullt ytre – i forhold til det å ville legge fram sin egen sjel til  offentlig beskuelse og dom. Vrenge ut sitt eget indre til almen gramsing; i, av og på, - fra andre. Hva  har de av erfaring i å kunne felle dom? Sine egne nederlag, - sine egne seire, - sin egen erfaring, hva  gjelder den ”objektive” vurdering, - og hva og hvor mye er egenkompensasjon?

Vi bør trede varsomt når vi går over terskelen og inn i annen manns hus!

(…)

 Kanskje var denne mentalhygieniske utgytelse nødvendig for å plassere seg sjøl i landskapet. Dessuten  sist lørdag kom en tillitvekkende oppmuntring i form av en henvendelse om å skrive bygdebok for  Balsfjord. Varaordfører, venstremann og formann i bygdebokkomiteen, Werner Moen, hadde kontaktet  instituttet og fått anbefalt meg. Du verden for en mulighet til igjen å kunne, - oppleve en ny seier eller et  nytt ”nederlag”. Nei, du verden, - ikke nettopp det, men en mulighet til å lære mye, mye mer og kanskje også få gi sitt bidrag til nettopp det å hedre sin mor og far i videste mening. En utfordring, - en skjebne,  - et kall? – en kjær plikt, - en glede! Årboka først – så deretter tankene om bygdebok.24

En salme ved milepælen 35 år etterpå:

Hans Kristian Eriksen var nok fødselsmedhjelper og jordfar ved etableringen av årboka for Nord-Troms. Allerede i 1972/73 drøftet vi mulighetene for å følge opp med en egen årbok i nordfylket. Ved siden av hans konkrete råd var det mange som på ulik måte bidro. Mitt faglige forbilde var historikeren Hans Fredrik Dahl som både arbeidet med krigshistorie, men som ellers var en aktiv samfunnsdebattant med en glitrende penn. Her var et ideal jeg ville strekke meg etter. Kraftlagsbestyrer Einar Elvestad var ivrig i Nordreisa Folkeakademi der det utviklet seg en egen lokalhistoriegruppe med blant andre Reidar Elvehaug og Ivar Vangen. Jeg hadde dessuten god kontakt med ”Nordlys” og journalist Bjørn Aage Krane, der også Ragnhild Enoksen fra Kvænangen kom til, (hun var først ivrig litterær bidragsyter i årboka), Halvor Henriksen som etterfulgte Bjørn Aage, så Hans Halden fra Lyngen og Guttorm Pedersen fra Sørkjosen. Kari Digre flyttet hjem til Nordreisa og ble en flittig bidragsyter til årboka samtidig som hun var medarbeider i avisa ”Tromsø”. Alle disse ga årboka og seinere arbeidet med historielaget og museet verdifull støtte og omtale. Vi nådde ut til befolkningen i distriktet takket være jevnlig omtale i avisene. Selv var jeg kontaktmedarbeider for NRK Troms og fikk på denne måten anledning til å formidle kunnskaper om nordnorske forhold gjennom deltakelse på en rekke historieseminarer i hele landsdelen. Mitt første større magasinprogram på 40 minutter var fra lokalhistorieseminaret i Gratangen i 1976 der jeg mellom de lokalhistoriske intervjuene, blant annet med Axel Coldevin, presenterte Arvid Hansen som Nord-Norges svar på Alf Prøysen, tonesatt av Tove Karoline Knutsen, begge den gang som nå, -  av mine favoritter.

Skrivardagan på Senja i november 1976 ble inspirerende påfyll sammen med likesinnede, kolleger, skribenter og forfattere, der jeg til og med leste egen tekst på bygdekvelden! Jeg var vitne til at ”Menneske og miljø i Nord-Troms” skapte en stemningsbølge av positiv forventning, men det var også skår i gleden. Det fantes dem som lot seg irritere over at ”søringen” tok seg til rette i deres revir. Hans Kristian kunne også være sårbar som jeg selv var det. Forsidebildet på 1975 årgangen, jenta med redningsvest, var et typisk ”søringsuttrykk” fikk jeg vite underveis fra Gryllefjord, dit vi hadde brakt sangfuglen tilbake etter opptredenen på Stonglandseidet i 1976: Redningsvester var ikke i bruk i Nord-Norge! Jeg husker enda hvor ordene ble sagt. Jeg ble taus! Hadde jeg ubevisst sett ungjenta med redningsvest som en allegori, et bilde på den gamle ”nye” tid: ”søringens hjelp i nødens stund”?! Jeg skjønte dette først mange år seinere da jeg ga fra meg årboka til sogneprest Kjell Skog under et fantastisk livfullt seminar på Sappen leirskole i 1979. Jeg ville aldri bli noe annet enn en ”søring” i Nord-Troms uansett hvor lenge jeg kom til å bli. Det var noe jeg måtte akseptere, ble det understreket av nettopp Hans Kristian. Jeg oppfattet at han oppsummerte det som den nordnorske delen av forsamlingen var skjønt enig om. Man måtte være født inn i det nordnorske for å forstå det fullt og helt! Jeg skjønte at jeg levde i Nord-Norge på lånt tid og at jeg uansett strev ville bli en fremmed fugl, - på besøk! Og så gikk det slik, – egentlig mot min vilje!

Heller ikke Idar Kristiansen var begeistret for at jeg nå hadde skapt uorden i et prosjekt han lenge hadde tenkt på; ei årbok for denne regionen. Vi hadde en lang og givende telefonsamtale, jeg på historieseminar i Pasvik, han nede på Hadeland et sted. Etter hvert ble tonen mer gemyttlig, og han berømmet mitt initiativ, men han mislikte illustrasjonene som var gjort i tilknytning til ”Her bor mitt folk” i årboka for 1976. Samtalen resulterte i at vi hadde en hvis kontakt framover, der jeg sendte han en del historiske materiale som jeg finner spor av i bind III og IV i sin tetralogi om den finske innvandringen til Nord-Norge. Vi møttes aldri, men jeg beundret hans skrivekunst, og spesielt er jeg begeistret for diktet ”Her bor mitt folk”. Det ga også meg en viss rett til hjemstavn. Djengis Kahn hadde jo sitt opphav svært langt borte og hadde kanskje bidratt med kulturarv i nettopp Lyngen og Nord-Troms. Bøkene og dette diktet grep meg sterkt. Kunne også mine forfedre en gang ha kommet fra de dype finske skoger i Karelen? Hvorfor skulle ellers Jean Sibelius nesten alltid fylle meg med en slik østlig lengsel? Dessverre gikk Idar Kristiansen bort før vi fikk noen mulighet for å møtes. Boka Her bor mitt folk som var en hyllest til Idar Kristiansen, var samtidig en bildefortelling fra Nord-Troms som hadde dette perspektivet i seg. Det ga tilhørighet til disse egne. Jeg måtte stå hardt på for å få gjennomført forsidebildet på smussomslaget slik jeg hadde ønsket det. Det var jo en ”svensk same”!

Min avskjed som årboksredaktør skjedde med årboka om det fleretniske mangfoldet i Nord-Troms som hovedtema. Alle var ikke like begeistret og ga uttrykk for det, også i avisa. Jeg svarte nokså sarkastisk at vedkommende kunne telle fem skjorteknapper nedover å se hvor han da havnet! I sin egen navle, - selvfølgelig! Det fleretniske er problematisk også i Nord-Troms. Derfor var det svært gledelig da min gode venn, entusiasten Bjarne Steffensen overraskende ga meg en flott treskulptur av en same på ski som han hadde kjøpt inn hos en kunstner i Finland. Det skjedde under store festligheter på Skjervøy hotell i 1979. Men mest husker jeg ordene om at ”vi hadde kanskje godt av denne ”søringen” som kom utenfra og så oss selv i et nytt lys.” Jeg bar i alle fall ikke på fortidas fordommer i Nord-Troms! Heller ikke er jeg lenger en deltaker i det daglige strevet. Så overtok min gode venn sogneprest Kjell Skog, og jeg var fri fra forpliktelser og fortredeligheter, men samtidig også fra svært mange gleder. Det var rart at andre nå snakket om årboka som si årbok. Etter hvert ble det en god følelse.

En av de mange som ga meg støtte og oppmuntring og som ga meg gode råd underveis, var banksjefen i Skjervøy og Nordreisa Sparebank, Andreas Gamst. Hans dør var alltid åpen. Mangen gang ble jeg vinket inn, og da ble det mange interessante stunder. Som husbygger hadde han gitt meg gode råd. Nå vanket det nye, ikke minst med tanke på økonomien. I begynnelsen var jeg mer eller mindre personlig ansvarlig for hele prosjektet. Organiseringen av Årboka var i det hele tatt nokså løs i starten. 25 Heldigvis ble de 3000 eksemplarene som ble trykket, nesten utsolgt allerede med en gang. 2500 årbøker ble solgt før jul. De resterende var først klar fra trykkeriet over jul. Harald Hansen fra Aksidenstrykkeriet på Finnsnes var også en solid støttespiller og inspirator i arbeidet. Den gangen var det ingen trykkerimulighet i Nord-Troms, og trykkeriet på Finnsnes samarbeidet med Hvarrings Grafiske i Narvik. Det var en stor lettelse å kunne betale alle regninger og forpliktelser og samtidig kunne avsette penger til neste årbok. Honorar fikk også de som hadde sendt bidrag! Det var et prinsipp som vi var enige om i redaksjonen fra første stund.

Behovet for en fastere organisering og en organisasjon som kunne være økonomisk ansvarlig for de forpliktelser vi pådro oss, gjorde at vi begynte å snakke om et felles historielag for hele regionen. Ønsket fra Lyngen og Storfjord om å være en del av årboka, gjorde at vi i 1977 i begynnelsen av september kunne invitere til et stedsnavnseminar i Manndalen (Olmaivagge) hvor vi samtidig kunne stifte det framtidige Nord-Troms historielag. Det skjedde den 4.sepember 1977. Roald M. Jørgensen og Bjarne Steffensen som hadde hørt min begeistrede formidling fra seminaret på NRKs distriktsending for Troms, kom styrtende til for å kunne delta i festlighetene. De ble begge belønnet med plass i det nye styret, Roald som leder og Bjarne som nestleder. Aud Mikalsen fra Manndalen og Kjell V. Andersen fra Sørstraumen ble sammen med undertegnede valgt inn i styret. Foreløpig var ikke Lyngen og Storfjord med, men vedtektene åpnet for det. Nina Giæver og Gunnhild Martinussen deltok i seminaret og ivret for utvidelsen. Formelt sett skulle det sendes brev til de respektive kulturstyret slik at alt gikk korrekt for seg. Utvidelsen kom og årboka for 1979 (min fjerde og siste) omfattet alle de seks Nord-Troms kommunene. Stoffmengden og omfanget gjorde at den ikke hadde annonser. Den var på i alt 106 sider + 4 sider fargeomslag, en betydelig utvidelse fra de 66 sidene med 14 annonsesider i 1975.

Mine kjæreste minner fra denne tida er de to innbundne bøkene med årbøker fra 1975 – 1981 i bind I og fra 1982 – 1987 i bind II, gaver ved avskjeden med Nord-Troms i 1988. Napien eller den samiske melkebollen, som styret i NTRM ga meg, er for meg et symbol på en mytisk tilhørighet til det samiske som knytter meg til Nord-Troms og det nordnorske. Bildet av Goalsavarre som Berit i Ura laget, er selve naturopplevelsen av Lyngen. Alt dette er synlige bevis på en rik tid i Nord-Troms, der årboka ble starten på et eventyr for meg. ”Søringspraten” skrev jeg om i et brev til Hans Kristian, ”betrakter jeg som krydder i hverdagen”! Til slutt: en takk til alle, ikke minst til min gode medarbeider gjennom mange år, Tore Hauge som overtok NTRM og videreutviklet museet på en helt utrolig måte! Hvis jeg skulle nevne alle ved navn måtte det bli en hel katalog av medhjelpere, inspiratorer og kritikere som sammen har beriket mitt liv i en grad som jeg nå, en mannsalder etter, først fullt ut skjønner betydningen av! En takk til dere alle! Ingen nevnt og ingen glemt!

Botten Hansens veg 1,

31.juli 2010

Anders Ole Hauglid

PS!

Siden dette ble skrevet og sendt til redaktør Reidun Mellem i begynnelsen av august, har Rasmussengården på Karnes (Lyngseidet) forsvunnet ”hugustups” ut i den rasgropa som leirraset på Karnes etterlot seg den 3.september. Barndomshjemmet til min kone og hennes ”barndoms paradis” er dermed for alltid en saga blott og kun et kjært minne. Enda verre selvfølgelig for dem som nå bodde der, familien Skille, som mistet alt sitt i raset.

PS2!

Siden kildehenvisningene som jeg la inn i mitt opprinnelige manuskript ikke fikk plass i årboka for 2010, har jeg sagt ja til at det fullstendige manuskriptet (med noen små korreksjoner) blir lagt ut som egen side under Nord-Troms Historielag. Jeg er ansvarlig for framstilling og innhold i det som står i denne artikkelen.

PS3!

Samtidig takker jeg på egne og min kones vegne for den flotte feiring av årboka (35), Nord-Troms Historielag (33) og Nord-Troms Museum (31) som vi fikk anledning til å feire på Reisa Fjordhotell den 13.november. Det ble et kjært minne å ha med seg resten av livet. Hjertelig takk!

______________________________

1 Aage Gaup og Ingunn Utsi var redaktører for katalogen som foruten dem selv omfattet følgende kunstnere: Magnar Mikkelsen, John Gustavsen, Synnøve Persen, Randi Marainen og Annelise Holtung. Dessuten var Israel Ruong representert med: ”Konsten och dikten i samernas kulturenässans” og Hans Hansen med erkjennelsen: ”Livets vandelsattest”. Produksjon: A/S Karasjok Produkter. (1984)

2 Sitatet her er hentet fra presentasjonen på internett: Artikkelserie i Min Áigi / Ávvir om samisk skolehistorie

Opprinnelig skrevet på samisk - oversatt til norsk av Svein Lund, 2. del - trykt i Min Áigi 06.10.2007 med internettadresse: http://skuvla.info/minaigi2-n.htm

3 Dagfinn Granlund, Svein Johansen, Kjell Kolbeinsen, Ragnhild Nyhus Lunde, Ragnhild Aarsæther, Kjellaug Jetne, Ingrid Andersgård, Vibeke Flem og Nils Petter Pettersen

4 Henry Minde, Einar-Arne Drivenes, Børre Lien, Elisabeth Koren, Roger Linchausen.

5 Svigerfar døde 1.oktober 1969, og svigermor flyttet etter hvert til oss i Nordreisa. Studiene i Tromsø avklarte at vi ble i Nordreisa og at vi trengte mer plass. Vi kjøpte tomt hos Karl Holm rett bak Nordreisa kirke og kalte eiendommen ”Vilje”. Vi flyttet inn i januar 1974.

6 Skolesjefene var Otto Mikalsen i Storfjord, Hans Sandnes i Lyngen, Peder Sandbukt i Kåfjord, Torfinn Berg i Skjervøy og Odd Hogseth i Kvænangen

7 ”Etniske grupper – læstadianisme – sentrum/periferi i nordnorsk historie” med innlegg av Einar-Arne Drivenes, Henry Minde, Georg Hildonen, Einar Niemi og Edgeir Benum.

8 Dagbok I, side 58/59

9 Dagbok I, side 82/83

10 Dagbok I, side 84 – 86.

11 Dagbok I, side 91 og side 92

12 Dagbok I, side 97/98

13 Dagbok I, side 99, professor Edgeir Benum ble min veileder etter at Berge Furre ble valgt inn på Stortinget fra Rogaland og der ble leder av landbrukskomiteen.

14 Dagbok I, side 100/101

15 Dagbok I, side 102/103

16 Dagbok I, side 111/112, intervjuet i ”Nordlys” kom den 28.juni 1975.

17 Det var folk fra hele det læstadianske miljøet i Nord-Norge i hans begravelse, deriblant Andreas Esbensen fra Vadsø. Prost Asbjørn Flokkmann brakte takkens hilsen fra biskopen: ”Vi vil takke Gud for at Karl Lunde var et rikt utstyrt menneske som samlet tusener og atter tusener under Guds ord. Prosten forenet til slutt alle i ”Fader vår”. (fra avisomtalen av gravferden i avisa ”Nordlys”)

18 Jung Me Jo som hun opprinnelig het, ble født i Seoul i Korea den 3.januar 1974. Hun kom til oss den 14.juli samme år og ble døpt Camilla Elisabeth i Nordreisa kirke den 25.august 1974. I 1980 kom hun som ble Camillas ”lillesøster”, født i Seoul den 15.november 1977, døpt Caroline Johanne i Nordreisa kirke 16.november 1980.

19 Dagbok I, side 119 Det var slik jeg kom i kontakt med Reidun Mellem som hadde skrevet en artikkel om Karl Lunde i avisa ”Tromsø”. Denne ble nå med i årboka. (og så ble hun hekta på årboka!)

20 Samme sted. Det var Margit Hansen Krone som sa dette i en 17.maitale på Storslett i Nordreisa. (men vel uten at konteksten med Akselstua var med i hennes tale)

21 Det ble ingen utgivelse av min hovedoppgave før Universitetsforlaget fattet interesse for manuskriptet, men da hadde NRK Troms i samarbeid med daværende Opplysningsavdelingen i fjernsynet (FOLA) også fattet interesse for mitt arbeid. Sammen med Harry Westrheim ble jeg engasjert som historisk konsulent for fjernsynsserien som Knut Erik Jensen skulle lage. Den fikk til slutt navnet: ”Finnmark mellom øst og vest”. De seks programmene ble vist første gang rundt årsskiftet 1984/85. Serien mottok Amandaprisen for beste TV- dokumentar i 1985. Universitetsforlaget valgte å innarbeide mitt manuskript i et felles med Harry Westrheims. Knut Erik Jensen fikk ansvaret for illustrasjonene og bildebruken, mens jeg fikk ansvar for den totale bearbeiding av manuskriptet som ble utgitt på Universitetsforlaget i 1985: ”Til befolkningen!  Brannhøsten 1944 – Gjenreisningen etterpå”.

22 Den kom med i årboka med tegninger av Ivar Vangen

23 Dagbok I, side 124 – 127.

24 Dagbok I, side 132 – 135. I begynnelsen av desember møtte jeg Harald Hansen fra Aksidenstrykkeriet på Finnsnes som kom i en varebil med bøker til Nordkjosbotn i Balsfjord. Samtidig hadde jeg mitt første møte med representanter for bygdeboknemnda på Vollan Gjestegård. (Werner Moen og Mary Sjøtun Haug)

25 De som møtte på ”stiftelsesmøte” den 16. mars 1975 var Ernst Isaksen fra Arnøyhamn, Jan Johannessen og Carl Johan Bentsen fra Lauksletta, Walter Karlsen fra Burfjord og Kjell V. Andersen fra Sørstraumen, Hans M. Schjelderup fra Olderdalen, Ivar Vangen, Einar Elvestad og Bjørn Aage Krane fra Nordreisa. 

Tilbake til Nord-Troms Historielag